Slanking/trening

Jeg er feeeeeeeet! Ja det er det jeg er... Står å ser i speilet, å lurer på om jeg er søstra til Michelingubben...? Valker her å valker der, å ikke minst strekkmerker... Hadde jeg vært slank hadde jeg overlevd di strekkmerkene tenker jeg, å vet at jeg juger.

Men hvorfor er valkene der? Jeg trener 5 ganger i uka. Ja jeg har pina kroppen igjennom 20 minutters muskelhelvete og timeslange turer uten resultater i 1 år, å hva har jeg igjen for det?

Ja greit kostholdet er ikke forandret, men det var ikke usunt i utgangspunktet, men jeg har bynnt å spise oftere, men det skjer fortsatt ingenting.

Jeg har til å me prøvd meg på å jogge i det siste, men det går dårlig. Etter 5 minutter er jeg dødsliten, klarer ikke å løfte beina nesten, får ikke puste, svetter som en gulost på varme sommerdager, å ser ut som en kokt hummer i trynet - 5 minutter, å man burde jobbe i 30... jadda....

Er jeg dømt til ett liv me hengemage, valker og pupper me brystvorter som peker mot jord, bare fordi jeg har født 4 barn?

Mûllermannen er veldig på å fortelle meg hvor fin å deilig jeg er.. Ja det får bli hans mening. Han sier at jeg ikke burde slanke meg for hans del.. Når har jeg noe gang sagt jeg gjør det for han?Jeg gjør da dette vitterlig for meg selv, slik at jeg kan føle meg vel.. Kunne vel ikke brydd meg mindre om han i denne saken..

Jeg kan kle meg opp til fest, føle at jeg ser bra ut, å hey! har ikke det kjærlighetshåntaket blitt 3mm mindre? :D

Men dagen etter så blir det lagt ut bilder, å jeg kan se at jeg ser ikke halvparten så bra ut som jeg trodde, valkene markerer sin tilstedeværelse som en aura. De elsker visst å feste di å! Stakkars mennesker som har vært sammen me meg den kvelden

Selvtillit? Nei den tok på seg joggesko å hoppa ut av vinduet å la på sprang den gangen xen min påpekte at det var dumt jeg hadde bare 3 bilringer, hadde jeg hatt 4 kunne vi lagt dem om på bilen!

Valkene liker at vi snakker om dem, da blir di stolte å større.. De var vel på sitt stoltseste den gangen den samme xen bynnte å dunke meg på låret å spørre om jeg ble svimmel.. han tenkte kanskje at det dissa hele veien opp til hjernen.

Jeg traff ei venninne i skogen her om dagen, å ho sa til meg at jeg hadde blitt så tynn i ansiktet! Er utrolig hvordan så små ord kan bety så mye <3>

Jeg fant ett skjørt i skapet i går, som jeg kjøpte for over 1 år siden, men aldri har brukt... Puttet det på, å det sklei rett av :O Det er plass til en halv person til i det sammen me meg :D

Made my day!

Jentekyssing på fest.

Etter en fest i helga sitter jeg nå å lurer på dette fenomenet men jenteklining, spesielt på fester.. Hva er dette?

Eller er det meg det er noe galt me? Nok en gang , for dette slår aldri feil når jeg er på fest, ble trynet mitt sugd tak i av ei anna jente. Jeg skjønner ikke hva som skjer før det hele er over.. Til mannfolkas store jubel å glede, å jeg fant ut nå i helga, at Müllermannen er intet unntak.

Å hvorfor får disse mannfolka alltid ett håp om at di ska få være me på noe mer? Hva er det som er så stort me en 3kant me 2 jenter?

Jeg har sett Müllermannen kline (3-4 ganger, for å vise di homofobe) me en annen mann, å jeg kan ikke akkurat si jeg blir tent, heller da mere mot at middagen er på vei i retur. Jeg er ikke homofob, men dette er mannen min liksom. Kunne aldri tenkt meg å dele han me en annen mann, så hvorfor vil våre menn så absolutt dele oss me andre kvinner?

Men hva får jenter som i utgangspunktet ikke er bifile, til å suge tak i ei anna jente,? Er det oppmerksomhet? Er det spennende for jenta å se reaksjonen til den andre som bli kysset? Hva er det liksom?

Alle som kjenner meg vet at jeg over gjennomsnittet liker menn,å kun menn, kan ikke få nok av menn, hvorfor er det da alltid mitt tryne di suger seg fast i?

Er det rett å slett det at jeg er så "uheldig" at jeg bestandig er på feil sted til feil tid?

Jeg har pga dette kyssa en del damer, å jeg kan me hånden på hjertet si at jeg syns ikke damer er flinke til å kysse.. Mulig at det er fordi det blir kaldt å rart for meg.

Men for guds skyld, di ska da få lov til å kline,men velg di jentene som vil det, å la meg få få drikke i fred, uten å måtte sitte å se sjokkert ut resten av kvelden, for det ødelegger sminka mi!

Knust hjerte som aldri gror

Ja det er det jeg sitter me..... Jeg har 3 måneder i året som minner meg på det. Den 20 er det 9 år siden jeg fødte jentene mine. Hvor mislykket er ikke jeg liksom som ikke klarte å bære mine egne barn til termin i Februar liksom, jeg visste jo at det var noe galt.. Kunne jeg ha kjempet for dem hardere? Oktober er blandet... Sorg over å ikke kunne gi Kamilla bursdagsgave og kake, men en utrolig glede over å kunne feire Sara.

Jeg kjenner det presser på, alle disse følelsene, sorg, glede, sinne, ro, alt bare skvulper rundt som sjøen i en storm. Vansklig å sove om natta, gråter ukontrollert hvis ett barn blir skadet/dør på TV.

Forståelse fra verden som har gått vidre får jeg ikke lenger, bortsett fra hos Müllermannen, å det er forsåvidt greit, det er tross alt 9 år siden... Mine sår burde oxo være grodd litt, men jeg føler faktisk at det blir værre for hvert år som går. Men hadde det kostet min familie så mye å snakke om Kamilla? De er tross alt tanter, onkler, beste og oldeforeldrene hennes. Jeg føler di har glemt henne, å derme glemt mitt knuste hjerte. De tror nok det har grodd, men jeg bare sluttet å snakke om henne til dem da di aldri ville snakke om henne.

Ho døde nesten 8 mnd gammel, ho var i familien i 8 mnd, men allikevel glemt.

De spør aldri om å få se på bildene hennes eller noe.. De så henne bare ett par ganger på sykehuset, men er det noe grunn til å glemme henne? Bestemor glemmer ikke, ho steller graven til Kamila flere ganger i uka men snakker aldri om henne. Men ho snakker heller aldri om sin dødfødte sønn. Jeg har lyst til å snakke om han me henne, men ho skifter alltid tema.

Vil det da si at det vil gjør så fryktlig vondt så lenge man lever?

Jeg vet jeg burde innse at det er en grunn til alt som skjer, å heller nyte tiden me di barna jeg har igjen her på jorda, men det er i perioder så vansklig fordi tankene vandrer til om hvor like hadde Sara å Kamilla blitt? Hvordan ville det vært me to 9 åringer i hus? hadde jeg kledd dem likt?Hvilken person ville Kamilla vært?

Jeg tror at i år ska jeg å Sara reise til en leketøybutikk, så ska Sara få velge en bamse ho vil gi i bursdagsgave til Kamilla, og ett bursdagskort som ho ska få skrive på.

Our farewell

Systemet i Norge

Dette er noe jeg har lurt på i mange år iegentlig.... Systemet i Norge.. Å da ikke bare ett system, men alle liksom... Hvorfor er det opprettet systemer, når ingen av dem funker som di skal allikevel? Joda det er lov til å feile engang i mellom, men når det skjer hele tiden, hva er da vitsen me systemet? Hvor mange av oss har feks noe pent å si om NAV? 1 av 10 ganger kommer jeg ut me positiv erfaring... Å jeg er ikke alene vet jeg.

Jeg er en av di som kunn har opplevd motstand i systemene..

Da jeg var gravid me tvillingene å jeg sa i fra til sykehuset at det var noe galt, så ble jeg ikke trodd, noe som resulterte i fødsel i uke 24 (4 mnd fortidlig).

Da Kamilla døde, 8 mnd senere, fikk jeg tilbud om å snakke me presten på sykehuset, mens jeg var der å så på den døde lille kroppen og tok farvel.

Presten som hadde begravelsen, ringte meg 2 ganger etter begravelsen for å høre hvordan det gikk, en enestående prest altså. Men der stopper det. Ingen oppfølging fra sykehus, ikke noe tilbud om psykolog. Ingen fortalte meg at jeg hadde rettigheter på penger fra NAV, ikke engang sosialen som jeg måtte gå til i 3 år.

Jeg fikk til slutt en psykolog på døra, å hadde en time me han, han sa at her var det masse å jobbe me, men han møtte aldri til neste time og til slutt sluttet han å ta telefonen... Da ga jeg opp rett å slett..

Så kommer vi til Sara. Sara er ikke som alle andre barn, noe jeg prøvde å si til PPT allerede da ho var under 3 år, men ingen hørte... Ikke før barnehagen a til PPT da ho var 4 år at ho ikke var som andre barn.. Men det ble ikke tatt så innmari seriøst, ikke før ho bynnte på skolen, da ble BUPP satt på saken, å ho blir nå utredet 5 år etter at jeg sa i fra første gangen.

Jeg skulle nå til å skrive om den seneste saken min me NAV, som har brukt langt over behandlingstiden sin å ikke har sett på saken min engang... Men fikk en telefon nå as we speak om at saken er innvilget. Jøss, ikke noe motstand..?????? Jeg må her sitter å holde meg fast i bordet, for jeg tror det vil komme ett MEN ett sted men det gjør det ikke.

Men hva ska vi me systemer som ikke fungerer? Som ikke har fungert på mange år? Er det ikke på tide å bytte systemene å få noen som virker?

Løfter

Mister løfter/avtaler sin verdi over tid?

Gubben i Müllerheimen kan avtale me meg di enkleste ting, men etter en stund så bryter han avtalen, å sier etterpå at han glemte det, eller ikke tenkte seg om. For meg så blir det på lik linje som at jeg kan nå gå ut å være utro da, for det er tross alt lenge siden jeg lovet han troskap forran dommeren... See my point?

Å ikke skjønner han hvorfor jeg blir sint heller liksom.... Mannfolk + fyll = no brain....? eller Mannfolk + fyll = kona er ikke verdt en dritt så lenge jeg har det gøy...?

Hadde dette skjedd 1 eller 2 ganger hadde det ikke vært en så stor sak, men dette har vært en diskusjon i Müllerheimen så lenge jeg kan huske... Men vi kan vel umulig være di eneste som har det slik ? Hva kan vi gjøre for å bli bedre på dette punkte? Å nekte han å drikke/å gå ut er ikke noe alternativ, siden det ikke skjer så ofte.

Han ser ikke at hans hanndlinger er grunnen til hans begrensinger heller.. Han ser det ikke når han er full, å han ser det ikke når han er fyllesyk dagen derpå... Men han ser det på kvelden, mange timer etter han sto opp.... Ellers så later han som han ser det for å få" ta meg oppetter veggen" makeup sex.. Da driter han litt på draget denne gangen for å si det sånn... Humøret er forsatt kokende i tillegg til en sjuk trøtthet som er ett resultat av 1 times søvn i natt, fordi jeg lå heller å irriterte meg over den snorkende fulle gubben som lå på sofaen...

Hvilket tema krangler dere om oftest hjemme?

Mulig ett lite teit innlegg dette, men deilig å frese fra seg litt :)

Drømmer

Vil i dag starte litt me å lure på dette me drømmer. Som regel når man har drømt å våkner, så vet vi me engang at vi har drømt. Men noen ganger så virker drømmene ordentlig virklige, hvorfor er det slik? Hva er det som gjør di så virklige? Er det fordi vi er så trøtte at det tar så lang tid å skjønne at vi har drømt ?

Gubben i hus drømte nemmlig i natt, å da han våknet bynnte han å kjefte å bære seg, å skulle til å me vise meg anropslisten på telefonen sin, for å bevise at han nettopp hadde fått en telefon. Men det var jo når han ikke fant nummeret som hadde ringt på anropslisten, han forsto at han hadde drømt..

Så kommer vi til dette me drømmetydning.. Er drømmetydning bare ett resultat av at noen har sett sitt snitt til å tjene penger på at mennesker alltid søker mening bak ting? Jeg har nemmlig lest drømmetydnding Er ikke drømmer bare ett resultat av at hjernen har en livlig fantasi? Eller tenker formye på en ting?

Hvis jeg tenker på en ting før jeg sovner, så kan du ta deg faen på at jeg drømmer om det når jeg sovner..

Hva tror dere?